Hvordan snakker legen om vekt?

Ordene legen velger for å snakke om vekt på kan være en døråpner eller stenge for dialog. Aftenposten skriver i dag om en studie ved St.Olavs Hospital der overvektige pasienter er spurt om hvordan de vil at legen skal snakke om dette.

Studien viser, ikke overraskende, at folk foretrekker det mer nøytrale "vekt" enn ord som feit, fet, overvektig. Jo høyere utdanning, jo mer avstand tok de spurte til ord som ofte brukes nedsettende i samfunsdebatten. Dette tror jeg kan forklares med at det ofte settes likhetstegn mellom det å ha fedme med moralske svakheter og negative personlige egenskaper som lav viljestyrke og manglende impulskontroll.

Vi snakker ikke lenger om en diabetiker, men en som har diabetes. Slik ønsker jeg det også blir i fht vekt, vi ER ikke sykdommen vår, vi HAR den. Det å skille mellom diagnosen og hvem vi er gir større handlingsrom mentalt. En mer presis bruk av begreper vil også bidra til flere nyanser når vi snakker om vekt. Det er forskjell på å ha overvekt og å ha sykelig overvekt, og det krever ulik tilnærming og behandling.

Jeg ønsker en legestand som inviterer pasienter med overvekt til dialog om situasjonen, med mål om å hjepe så det ikke utvikler seg til sykelig overvekt. Leger som ikke tror at overvekt er et moralsk problem. Leger som har kunnskap om at fedme handler om både arv og miljø. Leger som ser hele mennesket og også tar den psykiske delen av overvekt på alvor. Leger som tar betydningen av språk på alvor.

Jeg ønsker at vi som pasienter tar i mot invitasjonen til dialog fra legen. Om legene bruker ord vi føler oss krenket av, hold fast på at vi ikke ER kroppen vår, vi HAR den. Sett følelsen av å være krenket til side, og grip muligheten til å bedre helsa.

Hatefulle ytringer

Ordene vi bruker speiler både holdninger og kunnskap. Språket vårt avslører oss derfor mer enn enkelte kanskje tenker over?

I serien "Haterne" på TV2 kunne vi i går se Jørgen Foss, tidligere leder av Landsforeningen for overvektige, møte en av de mange som har sjikanert ham på nett. Ord som "fleskeberg", "Feit faen" og "lat" har florert. Å lese kommentarfelt på sosiale medier kan lignes med et dypdykk i kloakken. Det stinker. Av fordommer, av hat, av mangel på kunnskap.

Hva er det som gjør at noen mennesker får seg til å karakteriser andre med hatefulle ytringer? Jeg tenker det må speile en opplevelse av seg selv som lite verdifull. Når man har det godt med seg selv har man ikke behov for å snakke dritt om andre, tenker jeg.

Så når andre slenger med leppa om hvordan jeg ser/har sett ut, har jeg etter hvert bestemt meg for å holde fast ved at de mest av alt ser ned på seg selv. Det er krevende, men det er jeg som gir andres ord makt ved å gi dem rett i det de sier eller ei. Det fratar ikke andre ansvaret for å tenke gjennom det de sier. Kanskje de slutter når de forstår at de de sier, sier mest om dem selv?